Hoveddelen av årets ferie skulle være i Lofoten. 14 dager på rorbu i Stamsund, som jeg hadde fått i bursdagsgave av Ranveig og Helge. Så fra Narvik gikk turen videre til nettopp Stamsund.
Vi kjørte fra Narvik i ganske fint vær, men det tok ikke lang tid før vi møtte regnværet. Så første stopp ble først i Henningsvær.
Henningsvær er et fiskevær og tettsted i Vågan kommune og ligger på sørspissen av Austvågøya. Per 1.januar 2019, var det 494 innbyggere i Henningsvær. Fiskeværet er bygd opp på holmer og skjær, og var før 1983 uten fast veiforbindelse med resten av Lofotøyene. Og først i 2007 fikk Lofoten fastlandsforbindelse i form av bilvei.
I Henningsvær var planen å spise lunsj, og jeg hadde da sett for meg baccalao på Klatrekafeen. Her var det riktignok greit med kø i gråværet, men vi hadde god tid, så da var det bare å vente. Men da jeg skjønte at de var utsolgt for baccalao, valgt vi heller å gå for en pølse på mix kiosken 😝
Engelskmannsbrygga i Henningsvær ble bygget tidlig på 1900-tallet av et engelsk farmasøytisk firma for produksjon av medisintran. I dag, godt over hundre år senere, er det ikke en eneste dråpe fiskeolje igjen. Isteden finner man moderne, norsk design.
Etter en liten rusletur, fant vi igjen bilen og kjørte videre til Stamsund. Her ble vi møtt av rorbuens eier Ingbritt. Lofotbo har 2 soverom samt hems med madrasser. Eget flott bad, stue og kjøkken med spiseplass. Ute er det egen platteng med møbler, og benker.
Først i 21 tiden kom godværet tilbake. Så da ble det en liten rusletur rundt i Stamsund.
Stamsund, et tettsted i Vestvågøy kommune, er et viktig fiskevær med Lerøy Seafoods AS som viktigste bedrift. Her er et stort kulturliv med to frie teatergrupper Teaternor samt Figurteateret, kunstgalleri og flere kunstnere. Her er flere rorbuanlegg, vandrehjem og hotellet «Live Lofoten Hotel» for overnatting.
Galleri 2 ble etablert i 1999, og ligger 100 meter fra Hurtigrutekaia. Her er det både internasjonale og norske utstillere. Til tross for at det er åpent hver dag unntatt mandag, klart jeg aldri å ta turen innom 🤪 men nå er det vel ikke gallerier og utstillinger jeg dro hit for heller😆
En annen kunstner som har satt sitt preg på Stamsund er Ståle Garhardsen, han sier om seg selv er «Jeg tegner på alt. Alltid»
På hurtigrutekaia, er det flere fotomotiver å finne 📷
Kveldens utsikt fra Hurtigrutekaia
Et annet kulturinnslag er «Ulf M atelier», hvor denne artige kreasjonen pryder ved siden av inngangen.
Heller ikke her klarte jeg å snuble innom, kan jo lure på hva jeg egentlig bedrev tiden med i Lofoten….
Ikke vanskelig å ta fine bilder her iallfall 🤗
18.juli 2020
Så kom vi til dag nummer to, og vi skulle begynne å utforske. Ble en kjøretur, først forsøkte vi oss på Unstad. Her holder blandt annet Unstad Arctic Surf til, hvor du kan lære deg og surfe, leie utstyr eller bare nyte det flotte stedet. For vår del ble det et veldig kort besøk, og eneste bilde som ble tatt var fra veikanten. Her var det veldig mange folk, og ikke en parkeringsplass å oppdrive – så vi kjørte videre.
Neste stopp ble Hauklandstranda, men med det fine været som var kommet til Lofoten i dag, var det heller inkke mange parkeringsplasser å finne her.
Så i stedet dro vi tilbake til Lofotbo, og slappet av i solveggen. Se den flotte uteplassen vi har helt for oss selv, mange missunnerlige sjeler på rorbuene rundt, og også noen som tok seg sine friheter til å benytte seg av vår fasiliteter når vi ikke var tilstede 😳 Bør nok komme opp ett skilt med privat eiendom eller noe liknende 😂
På kvelden tok vi igjen en biltur – siste mulighet til å oppleve midnattsol her i år. Så vi kjørte til Eggum. Var dessverre endel skyer, men fikk da glit av sola også ☀️
Utsikt mot Vesterålen i det fjerne 😍
19.juli 2020
Etter en ganske avslappende dag i finværet i går, var det klart for mer sightseeing.
Kjørte først helt ut til Å. Ytterst på Å kan man i finværet skimte Værøy og Røst i det fjerne – ferge hit går fra Moskenes.
Å var frem til slutten av 1990-tallet et fiskevær, stedet ligger på sørøstsiden av Moskenesøya og er endepunktet for E10. I dag er turismen viktig for stedet. Her finnes det to museer; Lofoten tørrfiskmuseum og Norsk fiskværmuseum.
Norsk fiskeværsmuseum et av de best bevarte og komplette gamle fiskevær i hele Norge. Museets hovedtema er livet i fiskeværet fra ca. 1840 til 1960, og lofotfiskets utvikling de siste 250 år. Her er det båtnaust, trandamperi, husmannsstue, smie, postkontoret, rorbu og bakeri med ulike utstillinger.
I museumskafeen får du kjøpt verdens beste kanelboller, bakt i Bakeriets steinovn fra 1878. Vi måtte jo selvfølgelig prøve ut baksten – og den smakte godt.
«Gammelbutikken” er full av lokalproduserte matvarer, reiseminner, bøker, klær, suvenirer og fiskeutstyr … i tillegg til vanlige dagligvarer.
Trandamperiet på Å er veldig gammelt og stammer antakelig fra før 1850. Her ble fisk sperret og hengt på hjell, eller flekket og saltet til klippfisk. Rogna ble saltet i enorme tyske vinfat av eik og torskelevra ble kokt eller dampet til tran. I gamle dager ble levra bare lagt igjen i fatene og trana skummet av etter hvert som levra gjærte seg i sommervarmen. Senere begynte man å koke torskelevra i jerngryter for å utvinne større mengder av den verdifulle trana. Dette kunne gjøres gjennom hele året. Stanken kunne kjennes over hele fiskeværet. «Det lukter peng», ble det sagt om både denne og lukten av tørrfisk.I dag kan mye av produksjonsutstyret fremdeles ses på trandamperiet ved Norsk Fiskeværsmuseum på Å. Tran blir fortsatt produsert der på gammelmåten og selges i små flasker, sammen med tranlamper, som minner fra Lofoten. Prosessen med koking/damping av levera vises på DVD.
Tørrfisk museet forteller tørrfiskens historie gjennom utstilling av redskaper og filmvisning i den gamle fiskebrygga på Å.
Etter besøket på Å kjørte vi tilbake mot Leknes, hadde en kort stopp på Sakrisøy så Ranveig fikk tatt bilder fra kjente trakter.
Sakrisøyer ei lita øy og et fiskevær mellom Reine og Hamnøy. Øya ligger i Reinefjorden og har et areal på ca. 3 hektar. Høyeste punkt på øya er 18,5 moh.
Øya har fiskebruk, rorbuutleie og et dukke- og leketøysmuseum.
Så tok vi en liten avstikker fra E10, for å besøke Smeden i Sund.
I smia finner du Tor-Vegard som lager flotte skarver, også andre skulpturer, men hovedprodutet er kongeskarven i ulike størrelser.Han er og kjent for å spille på lirekasse, og lot seg ikke spørre 2 ganger før han satte i gang med konsert 🤪
På området er det og et museum, med hovedvekt på motorer og fiskerirelaterte gjenstender.
Det ryker godt fra pipa i smia når smeden er tilstede
Så gikk ferden videre til Ramberg, og Rambergstranda. Med grønt gress, blått hav og majestetiske fjell som omgivelser er Rambergstranda en god opplevelse. Stranda er lett tilgjengelig fra parkeringsplassen, så fremt man finner parkering da. Vi valgte å parkere ved Rambergstranda gjestegård, og kjøpet oss en is der før vi vandret ned, og fikk finkornet sand under føttene
Så bar det tilbake til Stamsund, og det ble middag og tid til litt avslapping. Like før kl 22, gikk vi igjen ned til kaia for å se Richard With legge til.
Det er faktisk litt av en opplevelse å se de digre skipene komme inn og legge til ved kaia her.
Richard With er skipet vi skal reise sørover med etter enda noen dager til her i vakre Lofoten.
Ett av mine favoritt motiver i Stamsund 😍 Tankholmen
Ikke så ille å ikke få sove, når man står opp og titter ut vinduet i døra og får se dette motivet
21.juli 2020
I går var det er veldig grå dag i Stamsund, og vi unnet oss en dag med avslapping på rorbua – kan jo ikke bare være ute og oppleve noe hver dag, må kunne sette seg ned og slappe av litt innimellom. Og på kvelden fikk vi besøk av Rebekka og Erlend som blir her noen dager 🤗
Ranveig og jeg startet dagen med loppis på samfunsshuset, og et besøk på Lofoten Wool. Så fikk vi brukt litt penger begge to 💸
På ettermiddagen kjørte vi igjen ut til Hauklandstranda, og i dag var det lett å få parkering.
40 kroner for 6 timer og 160 kr over natten. Det er informasjon på tavler i området om at betalingen går til å bevare og vedlikeholde området til glede for alle. Hauklandstranda er et veldig populært område, og er tidligere kåret til Norges fineste strand. Det er mange som velger å campe her, og det gjøres nå tiltak for å øke standarden. Det vil høsten 2020 komme et nytt, midlertidig, toalett i påvente av permanent servicebygg.
Det har i flere år vært jobbet for å få etablert et servicebygg i samarbeid med Nasjonal Turistveg. Prosjektet har vært gjennom mange faser opp gjennom årene og våren 2020 foreligger det et skisseprosjekt fra arkitekt, og målet er at prosjektet kan være realisert i løpet av 2023.
Rebekka, Erlend og jeg hadde sett oss ut en «liten» fjelltur – Mannen. Dette er en relativt kort, men bratt tur. 400 høydemeter på 1,7 km. Turen er aldri veldig eksponert, men det er passasjer som vil oppleves mer enn nok luftig for de aller fleste. Det er enkelt og snu på stien, så om man er i et følge med høydeskrekk – så er det mulig å komme seg oppover og ombestemme seg underveis. Utsikten er kjempefin, selv om man ikke går helt til topps.
Ingen av oss kom oss helt opp på toppen, men det var ikke noe å si på utsikten på veien 🤩
Erlend i fint driv oppover, mens Rebekka og jeg tar det litt mer med ro 🤪 trengte noen pustepauser på veien oppover kan man si.
Ca 315 meter over Hauklandstranda, her stoppet Rebekka og jeg. Jeg så ingen vits å gå videre når jeg følte det begynte å gynge litt når jeg gikk 😳
Hyggelig med turselskap 🍫, koste oss med sjokolade og satt og nøt utsikten.
På vei nedover igjen tok vi oss tid til å stoppe og hilse på disse skapningene, har hørt om fjellgeit, men disse sauene klatrer også i fjell…
Vi valgte en litt annen vei ned igjen, istedefor å gå ned på Haukland siden, gikk vi ned mot Uttakleiv et lite stykke på grusvei – så kom Ranveig og hentet oss der.
Kjente på temperaturen i vannet, men det fristet ikke veldig til bading 🏊🏼♀️
22. juli 2020
I dag tok Rebekka, Erlend og Ranveig turen til Å, så jeg fikk låne bilen til Ranveig og tok en kjøretur på egenhånd. Startet fra Stamsund, og kjørte mot Valberg.
Brustanda sjøcamping. Campingen er omgitt av hav på den ene siden og spektakulære fjell på den andre. Brustanda ligger innerst i Rolvsfjord i Valberg på sørsiden av Vestvågøy. Her overnattet jeg i 2017.
En liten stopp ved Valberg kirke. Kirken er ei langkirke i tre, bygd i 1888-89, den ble utvidet i 1937.
Den første kirken på Valberg ble bygd rundt 1660! Den ble knust i uvær i 1749. En ny kirke sto ferdig ca 1751, også denne ble ødelagt av storm i 1818, ny kirke ble bygd året etter. Denne kirken ble revet i 1890.
Valberg kirke ligger som en juvel omkranset av en mengde naturperler. I sør en snøhvit strand, åpent hav mot Vestfjorden, mange holmer og skjær. Flate frodige jorder mot vest og nord, rabber og lynghauger og kirkegård i øst. Det hele er omkranset av noen av de vakreste mektige Lofotfjell.
Ikke alle kirker som kan skryte av sånn fantastisk utsikt 😍
Tok turen innom Aalan gård
Aalan Gård er et bureisningsbruk fra 1951. De nåværende eieres foreldre har arbeidet opp gården fra utmark og krattskog. Dagens eiere overtok gården med 20 daa dyrket jord og 28 geiter. Nytt våningshus ble bygget i 1981 og ny driftsbygning i 1983. Det er egen gårdsbutikk og ysteri på gården.
Her er egen urtehage, og geitekillingen Knoll og Tott – lurer på hvorfor de har fått de navnene 🤪
Jeg tok lunsj på gården, og bestemte meg for ostetallerken – inget dumt valg 🤩 Dette kan anbefales 
Fire forskjellige hvitoster av ku- og geitemelk, brun geitost, rabarbrasyltetøy, seiersløkpesto, geitegomme, ferskost og focaccia – Nam nam
En liten stopp ble det også på Borge kirke på Borg. Borge har vært kirkested siden tidlig middelalder, og det har stått mange kirker på stedet. Etter kirkebrann i 1983 ble det bygget en ny, moderne arbeidskirke i betong, som stod ferdig i 1987.
Dagens kirke er minst den sjette som har stått i Borge. Borge kirke er første gang nevnt i skriftlige kilder i et dokument fra 1335.
Tilbake på Lofotbo tente jeg grillen, og leste bok mens jeg ventet på de andre. Så ble det grillpølser, før de igjen reiste ut for å dra på midnattsolsafari.
Jeg tok en liten rusletur rundt i nabolaget på kvelden, men de teit måkene jaget meg etter en stund inn igjen. Jeg liker ikke måker, og det tror jeg de merker – for de virker å være glad i å erte meg.
23.juli 2020
En ny grå dag i Lofoten, iallfall i Stamsund. Etter en sen lunsj, dvs vi hadde alltid sen lunsj da vi som regel ikke spiste frokost før i 10-11 tiden 😝, dro Ranveig og jeg til Eggum. Og her var ikke været noe bedre, men en gårtur ble det nå iallfall.
Borga er navnet på en radarstasjon som den tyske krigsmakten bygde under andre verdenskrig på Kvalshaugen, like utenfor boligbebyggelsen på Eggum.
”Anlegget var uhyre viktig for tyskerne for overvåkningen av Murmansk-konvoiene,” står det på ei informasjonstavle ved anlegget.
Radarstasjonen er bygd i en sirkel, som en borg, av stein fra fjæra i området. Inni borgen fins det rester av selve radaren.
Eggum naturreservat ligger vest for Borga. Der ligger også Vestvågøy kommunes bidrag til Skulpturlandskap Nordland, Det er anlagt parkeringsplass ved inngangen til naturreservatet.
Like ved denne, og rett nedenfor radarstasjonen, et det bygd et servicehus med en større sirkelformet rasteplass; tegnet av arkitektfirmaet Snøhetta, og åpnet i 2007.
Et minnesmerke er reist til minne om alle de omkomne på havet utenfor Eggum. Utenfor Eggum var et værutsatt sted å drive med fiske, med sine mange grunnbøer, holmer og skjær i innseilingen. Spesielt farlig var påladsvinden fra nord-nordvest, som fra å være stille, kan ryke opp til storm på få minutter. Av den grunn er det omkommet mange her ute på havet. Den eldste registrert var 64 år gammel, den yngste bare 14 år.
Ingen storm her i dag, men det blåste tidvis friskt og regnet pisket i ansiktet.
Vi gikk ut til «Hode». Skulpturen forandrer form og dermed også innhold seksten ganger når man går rundt den. Fra én synsvinkel ser den ut som et klassisk portrett, fra en annen er hodet snudd opp-ned. Skulpturen er plassert på beiteområde for sauer. 
Borga på Eggum sett fra «Hode»
Oki, så ble jeg litt våt da, men det var utrolig deilig med en tur i «uværet».
24.jul 2020
I dag dro gjestene vår, Rebekka og Erlend. Etter at de var reist, tok Ranveig og jeg en tur til Vikten.
På yttersia av Flakstadøya, midt mellom kvasse fjell og med storhavet som nærmeste nabo, ligger Glasshytta Vikten. Bedriften ble etablert allerede på midten av 1970-tallet av Åsvar Tangrand, som med det ble Nord-Norges første glassblåser. I dag drives stedet av sønnen Anders Tangrand.
Vikten med Blåtinden
På veien tilbake kjørte vi innom Ballstad og Gravdal
Buksnes kirke på Gravdal er ei langkirke med basilikaform og utført i dragestil, av tømmer, med 600 plasser. Den ble innviet 22.november 1905 og restaurert mellom 1965 og 1967.
Neste stopp ble Lofotsenteret i Leknes, og middag på Peppes Pizza 🍕
Så en iskald Lofoten APA i solveggen på Lofotbo
25.juli 2020
I dag var det tid for museumsbesøk. Kjørte til Kabelvåg, og besøkte Lofotmuseet, Lofotakvariet og Galleri Espolin Jonson
Lofotmuseet ligger i det tidligere fiskeværet Storvågan ved Kabelvåg. Museet ble grunnlagt i 1976. Anlegget består av en væreiergård med våningshus fra 1815, gårdsbygninger, rorbuer, naust med nordlandsbåter og hage med historiske stauder. Museet har i tillegg utstillinger om lofotfisket, havner og fyr langs kysten og om middelalderbyen Vágar som lå like ved museumsområde
Caspar Friderich Lorch var den første væreieren i Storvågan. Her bygde han en staselig herregård i 1814 hvor han drev sitt forretningsimperium.
Skjøte på Storvågan. Fram til 1833 var Storvågan kongens jord. Dette året fikk Caspar Friderich Lorch kjøpe eiendommen av kong Carl Johan for 600 spd.
En væreier eide grunnen i fiskeværet og leide ut rorbuer til fiskere. Hvert år kom det flere tusen menn for å delta i Lofotfisket, og mange av dem leide seg husrom i Storvågan. Væreieren styrte også fiskeretten på havet. Lorch kontrollerte betydelige eiendommer og ressurser både til lands og til vanns, og han ble en av distriktets mektigste menn. Et annet navn på væreiere er nessekonger.
Da Lofotmuseet etablerte seg her i 1975, var hagen bare en gressbakke med 2 store trær og en tett rad med busker. Det ble så samlet inn historiske stauder fra hele Lotofen, disse kan dateres tilbake til 1930 eller tidligere. Det ble etablert nye bed, og etterhvert ble rundt 75 ulike arter plantet inn
Stabburet ble brukt til produksjon og oppbevaring av mat og klær.
Smie, eldste rorbu, dobbelt rorbu og skjelternaust
Smia, her kan man se noe av verktøyet som ble brukt til å lage forskjellige produkter i stål og jern. Er man heldig, så kan man i sommermåneden treffe på smeden her – så heldig var imidlertid ikke vi 😂
Skrova-bua, trolig bygget i 1797
Rorbuer var bosted for fiskere som kom langveisfra for å delta i Lofotfisket.
Det store sesongfisket etter torsk foregår i Vestfjorden fra februar til april. Lofoten på denne årstiden betyr vind, sludd, snø og iskalde netter. Fiskerne hadde åpne båter drevet med årer og seil, og det var vanligvis ikke overnattingsplass om bord. Tusenvis av fiskere var derfor avhengige av å leie husrom på land hvor de kunne sove og oppholde seg.
Rorbuene var enetasjes hus med torvtak. Det var ett varmt oppholdsrom, og i ei typisk rorbu var rommet fire ganger fire meter. I tillegg hadde rorbua et ytre rom, kaldt og beregnet for oppbevaring av utstyr som oljehyre, salttønner, stamper, redskap og fangst.
I oppholdsrommet var det et vindu eller to, og det var viktig med en vedovn. Rorbua var enkelt innredet med tømmervegger og bordgolv. Den var som regel utstyrt med bord og krakker, en hylle til kopper og fat, og kanskje et lite veggskap. Vanligvis var her fire enkle køyer uten madrass.
Rommet i rorbua var både kjøkken, arbeidsrom, omkledningsrom, tørkerom og soverom. Her ble det laget mat og redskap ble reparert. Vedlikehold og rengjøring var det så som så med. Lyskilden var små oljelamper med tran, og lukta av lampa er beskrevet som intens. Røyk fra ovnen, matos og tobakk, lukt av fisk, svette kropper, våt ull og klamme klær fylte rorbua.
Rorbuene sto tett i tett i fiskeværene, og ved Lofotmuseet sto det over 90 rorbuer. De sanitære og hygieniske forholdene var ikke gode, og ofte var det mangel på rent drikkevann i fiskeværene.
Mannskapet på en båt som dro på lofotfisket besto av fire til seks mann, og disse utgjorde ett båtlag. Det var vanlig at to båtlag bodde i ei rorbu. Det betyr at opptil tolv mann delte ei rorbu og fire køyer.
I naustene er det utstilt flere forskjellige Nordlandsbåter, dette er den tradisjonelle båttypen i Nord-Norge. Den ble brukt til samferdsel, handel og til transport, og til andre næringsaktiviteter som knytter seg til havet – først og fremst fiske. Nordlandsbåten var stort sett enerådende under fiske i nord helt fram til slutten av 1800-tallet.
Etter besøket på Lofotmuseet, gikk vi til Lofotakvariet
Ved Lofotakvariet kan du lære om lofottorsken eller skreien, den østatlantiske torsken som hver vinter vandrer fra Barentshavet til Lofoten for å gyte, og da utgjør basis for lofotfisket. Ved Lofotakvariet kan du også studere de fleste andre fiskeslag, skalldyr og sjødyr som finnes i havområdene rundt Lofoten. Lofotakvariet har 23 små og store akvarier hvor man kan studere Lofotens undersjøiske verden, og har egne bassenger for sel og oter. Akvariet har også kafé og multimedia-fremvisninger.
Vi var heldig å fikk med oss mating av steinkobbene
og oterene.
Det var 2 otere, Ottar og Gunn.
Etter besøket her, dro vi til «Lofotkatedralen» eller Vågan kirke, som den egentlig heter.
Her pågår det renovering, så ikke det flotteste bidet å få av kirken 🤣
Men denne modellen viser jo hvor flott den egentlig er😆 
Den gamle døpefonten som stammer fra den forrig kirken, med dåpskanne fra 1700-tallet str bak i kirken. Foran i kirkens kor, står døpefonten som brukes i dag.
Fredrik II´s bibel fra 1589, denne ble restaurert i 1750 og ligger til ustillig i glassmonter 🙂
Gimsøystraumen bru (Gimsøybrua) er ei bru som kryssar Gimsøystraumen mellom Austvågøya og Gimsøya. Brua er 839 meter lang og har et hovedspenn på 148 meter og seglingshøgde 30 meter. Brua har 9 spenn. Den ble åpnet i 1981 og er en del av E10. Brua var med på å erstatte fergestrekningen mellom Austvågøya, Vestvågøya og Gimsøya, som hadde vært i drift siden 1955.
Noe vakkert å se overalt i Lofoten
26.juli 2020
I dag var det en av Lofotens «skjulte perler» som fikk besøk av oss.
Nusjord er ofte omtalt som en av de eldste og best bevarte fiskeværene i Norge, og ligger 6,2 km ned fra E10; hovedåren som tar deg gjennom Lofoten. En håndfull rorbuer og driftsbygg gjør opp fiskeværet som i dag huser et knippe fastboende, samt overnatting og fasilitetene rundt nyåpnede Nusfjord Arctic Resort.
Nusfjord landhandel
Landhandelen startet opp i 1907, og har vært drevet siden, men mest som suvernirbutikk de siste årene. Skulle man få akutt kjøpetrang utenfor åpningstid, kan man ta kontakt på telefon og om det passer kommer de å åpner 🥳
Så koselig med den opprinnelige formen som er beholdt. Det er og en liten kaffekrok, med sofaer og bord og selvfølgelig enkel servering – luktet nydelig av vaffel og kaffe🧇
Havna med båter, trandamperiet og rorbuer. De gamle rorbuene, rundt 50 i tallet, malt røde siden rødmaling var billigst, ligger rundt hele havna. I dag er de pusset opp til en standard fiskerne aldri kunne drømt om, men utenfra fremstår de som gammel idyll der de speiler seg i havna. I trandamperiet fra 1910 ble det framstilt tran fram til 1990, både den fine medisintranen som er så sunn og den grovere som ble brukt til maling og smøring.
Resturant Karoline👆🏼👇🏼
I Storbrygga, eller det tidligere tørrfisklageret I Nusfjord, finnes i dag Karoline Restaurant. Restauranten er en av Lofotens største og mest ettertraktede restauranter i sommerhalvåret.
Endelig BACALAO 😍 og den kan virkelig anbefales. Masse fisk, og god smak, og den ble servert med et nydelig ferskt brød – ble litt i overkant mett ja 🥴
Bakeriet fra 1877 sørget for ferskt brød til fiskerne i rorbuene, og er i dag igjen i drift. Så da måtte vi jo ta turen innom å handle litt ferske bakevarer
Den orginale ovnen er fortsatt i bruk – og den tar ikke mindre enn 120 brød om gangen 😳
Så tok vi farvel med Nusfjord og vendte nesen «hjemover» igjen – i kveld ventet besøk av Synøve, Kim, Sondre og Andrine.
Hmmmmm – den toppen der er jo veldig fristende da, og det været 🤔
Ok, så ble det en tur på meg da. Jeg hoppet av ved Skreda rasteplass – mens Ranveig tok seg en kjøretur videre.
Offersøykammen er beskrevet som en enkel tur, og tar ca 1 time opp. Jeg vil kanskje kalle den for enkel/middels da det er ganske bratt oppstigning hele veien til toppen.
Vel, turen starter ved veiskuldra på E10. Det er mulig å parkere på nedsiden av hovedveien, og det går sti 👈🏼opp til E10, så følger man veien litt bortover, og får forhåpentligvis øye på hvor stien begynner mellom busker og trær – det er nemlig ingen merker her 😂
Det er ganske mye vegetasjon i begynnelsen, og stien er noe steinete, men tydelig hele veien
Allerede på 150 moh er man over skogen og man kan nyte utsikten. Turen fortsetter i åpent terreng videre opp.
Toppen nærmer seg 😂 håper jeg…..
Var kanskje ikke så lurt å spise en stor porsjon Bacalao til lunsj før tur 🥴
😱Etter ca 1,5 timer og mange pustepauser blir jeg premiert med dette 😍
Det er så sykt fint – den utsikten og det været. På toppen er det fantastisk utsikt i alle retningene og spesielt mot nord? der toppen stuper drøye 400 meter rett ned i havet. 👇🏼
Her ned mot Offersøystraumen, og Leknes👆🏼
Litt energipåfyll på toppen. Ferskt skolebrød fra Nusfjord bakeri 👍🏼 med utsikt til Hauklandsstranda 😍
Ble en varm dag på tur, men en fantastisk tur ble det.
Sola stekte hele tiden – ikke en sky.
Stornappstinden i bakgrunn 👈🏼
Tar det relativt rolig nedover – det er ganske bratt nemlig. Etter litt over totalt 3 timer kommer jeg til rasteplassen igjen, hvor Ranveig sitter og venter – så er det «hjem» til dusj og utpakking fra rommet mitt.
Biffmiddag på Skjærbrygga i Stamsund etter at de nye gjenstene har ankommet.
Etter middag, eller nærmere bestemt under middagen, (ikke alle som var ferdig enda) dro Synøve, Andrine, Ranveig og jeg til Eggum og fikk med oss solnedgangen 🌅 For en avslutning på en så fantastisk dag 😍 
Og som ikke det var nok så traff vi jaggu på den her👇🏼 på veien tilbake til Stamsund 🤩 en komplett dag
29.juli
Siste hele dag i Lofoten for denne gang, ble det en ny tur til Hauklandsstranda. Denne gangen med Synøve, Kim, Sondre, Andrine, Johansen🐕 og Juster🐕.
Vi gikk «Kystveien mellom Haukeland og Uttakleiv»
Fra 1947 og frem til høsten 1998, da tunellen gjennom fjellet Mannen ble bygget, var dette bilveien til Uttakleiv. Grusveien sniker seg rundt fjellet Veggen, helt nede ved havet. Du er omgitt av flott Lofotnatur hele veien. Du kan enten gå frem og tilbake, lage en rundtur over fjellet på kjerreveien, eller fullføre rundturen på flatmark ved å gå gjennom tunellen. Vi gikk veien nesten til Uttakleiv før vi snudde og gikk samme vei tilbake.
«Den gamle Ferdavegen Uttakleiv – Haukland er delt i fire faser:
Fase 1: Før 7. oktober 1902, Hest og Kløv over fjellet Uttakleiv – Haukland.
Fase 2: 7. oktober 1902 – 1947. Hest og Kjerre over fjellet Uttakleiv – Haukland.
Fase 3: 1947 – 2. oktober 1998. Bilvei rundt fjellet Veggen til Haukland.
Fase 4: 2. oktober 1998 – Tunell gjennom fjellet Mannen.
Et lite naust ned ved vannet
Tåa -det lille «fjellet» utenfor Haukland.
En liten stopp ved Tåa. Ned å se hva fjæra har å by på 🦀🐟🐚
Oterhiet – Grillplassen
Plassen hvor oterjerna til Nils, Lofotens siste oterjeger var plassert. Mange firbeinte som koser seg her 😆🐑
Litt nysgjerrig på de ullkeldde der nede – hva er det de holder på med tro?
Så rundet vi «Veggen» og fikk utsyn til Uttakleiv, her snudde vi og ruslet tilbake til Hauklandsstranda
De tøffeste badet, mens vi andre nøt det fine været på stranda ☀️
Selvom det var 220 grader i lufta var det langt fra den temperaturen i vannet 😂
Så var det på tide og dra tilbake til Stamsund, stoppet og spiste burger på Borgtun. Rakk å slappe av ett par timer på rorbua før vi dro til Henningsvær
Klar for midnattsolsafari med Rib 😁 midnattsolen er riktignok over for i år, men solnedgang på havet er ikke feil det heller 🤗
Andrine og jeg er påkledd og klar for tur – ingen fare for å fryse med det første 😅
Litt streetart på vei ut fra Henningsvær – Pøbel sitt verk fra 2014
Magisk stemning på havet og jammen fikk vi se ørn også
Så er turen over for denne gang, og vi setter kurs mot Henningsvær igjen. Tusen takk for gaven Synøve, Kim, Sondre og Andrine – det var en magisk opplevelse 🥰
En liten rusletur i Henningsvær etter at vi kom i land. Måtte jo opp å se på fotballbanen. Som riktignok er mest spesiell å se fra fugleperspektiv 😂 Google it – det er verdt det 🤣
30.juli
På tide å ta farvel med Lofoten for denne gang, mønstrer på MS Richard With og tar denne til Trondheim.
Synøve, Kim og Andrine vinker hadet fra båten 👋🏼
Til vi ses igjen Lofoten – du er enestående og fantastisk 🥰 
