Turen hjem fra Østerbø i juni, ble lagt om Aurlandsfjellet som er 1 av 18 Nasjonale turistveier.

Våknet til strålende vær på Østerbø ☀️

Frokost og nedrakking av camp før hjemreisen startet

Første stopp på veien ble Låvisberget👇🏼, et mektig utsiktspunkt på veien ned mot Vassbygdi. Her er det tilrettelagt utsiktspunkt med parkering. Bratt og høyt over Vassbygdvatnet, ser man helt til Aurlandsvangen og fjorden. Herfra går veien i slynger gjennom 5 tunneler ned til bygda.

Videre til Aurlandsvangen, med en liten stopp der for litt fotografering og påfyll av forsyninger.

Fjord-kongen på vei inn til brygga

Så startet turen opp mot fjellet igjen – Aurlandsfjellet….og med hånden på hjerte kan jeg bare si at jeg ALDRI skal kjøre her igjen. Smal svingete vei, med plass til en bil i bredden – det kan by på utfordringer, særlig med alle bobilene som ferdes her 😱 Jeg kjørte med hjerte i halsen og klump i magen, men utsikten som møtte meg 650 m over Aurlandsfjorden var vel verdt det 😍

Stegastein er ytterligere et mektig utsiktspunkt og yndet fotomotiv. Rasteplassen syv kilometer fra Aurlandsvangen har en spektakulær og prisbelønt panoramautsiktsplattform i limtre og stål. Den ligger 650 moh., går 30 m ut i terrenget og har en høyde på 13 meter.

Utsikten på WC på parkeringsplassen ved Stegastein er det ikke noe og si på 👆🏼

Det ligger fortsatt godt med snødekte partier helt inn mot veien over fjellet – ikke rart veien har kallenavnet «Snøvegen». Og den er selvfølgelig vinterstengt.

Neste stopp ble ved Flotane, her er det flott opparbeidet rasteplass med benker, og toalett som får all nødvendig energi fra solcellepanel 👇🏼

Siste stopp på vei over Aurlandsfjellet ble på Vedahaugane – her finner man en gangbane og en «uendelig» benk svinger seg elegant vekk fra veien, slakt oppover og tilbake mot dalen.

                                                            

Vandringa viser vei til et tankevekkende kunstverk.

Kunstverket «Hiet», ett hi, en bjørn og en haug med gjenstander som gir assosiasjoner om tidligere tider.

Så gikk veien videre nedover Erdalen og ned til Gamle Lærdalsøyri.

 

                         

Her ble det en aldri så liten stopp  – med benstrekk og besøk på landhandelen .

Videre kjørte jeg over Hemsedalsfjellet, og tok siste fotostopp ved Rjukandefoss 😍 👇🏼

          

Rjukandefossen er en imponerende og kraftfull dobbeltløpet foss med 18 meters fall ned gjennom et trangt gjel. Her er det flere jettegryteformasjoner, samt en hengebru.

Fossen kan ikke sees fra veien, men det er opparbeidet fin skogsti ca 200 m fra parkeringsplassen.

En rast på Peppes pizza på Hemsedal, og en kort benstrekk på Flå.

Hjemme i sofaen etter 10 timer på veien 🤪, var ekstra godt og legge seg i senga i kveld.

Onsdag 26.juni 2019

Kommet litt regn i natt og, men iallfall opphold på morgen. MEN grått og TÅKE.

 

 

Frokost ved teltet – og ikke noe som

heter dårlig vær, så i dag går turen

ned Aurlandsdalen.

 

 

Tåka ligger relativt lavt. Klokka 10.30 forlater jeg Østerbø Fjellstove, og begynner turen ned Aurlandsdalen, ned til Vassbygdi.

DNT sier dette er en av de mest storslåtte og spektakulære rutene du kan gå på Vestlandet – Stupbratte fjell kaster seg loddrett ned i dype elvegjel, og på toppene er det panoramautsikt. Små bekker og mektige fosser – nedlagte gårder og gamle støler. Sjelden flora med bl.a. Fjelldronningen, en av våre vakreste fjellblomster. Nesten 500 plantesorter finnes i dalen som er et eldorado for blomsterelskere.

Dagen begynte jo ikke akkurat med noen panoramautsikt for min del, med tåke langt nedover fjellene, men det gjør det jo bare litt mer mystisk og trolsk.

 

 

Stien over Bjørnestigen er ikke anbefalt

å gå i regn, flaks for meg, jeg hadde jo uansett

ikke tenkt å gå den veien da 

Lett yr, gikk over i mer regn, og jeg måtte til slutt stoppe for å få på meg regnjakka 🌧

Men regnet gjorde ingenting, for jeg stoppet på ett av de vakreste stedene jeg har sett til nå – Dalarteigsgroi😍  

Det går bratt oppover enkelte steder 👆🏼 også bråstopper man på «toppen» og får DEN utsikten 👇🏼 rett ned

Tåka ligger fortsatt langt ned i dalen 🤨

Heimrebø, her er det flere spor etter gammel boplass. Tre ruiner etter bygninger på nedsiden av stien, og to-tre mindre på oppsiden. Dessuten er det solide steingarder og en steinsatt bekk. Det er nå ingen som vet hvem som holdt til her, eller når bygningene var i bruk. Heimrebø er ikke nevnt i kilder fra 1600-, 1700- eller 1800-tallet, og det er mulig at dette var en liten fjellgård i middelalderen 🧐 som ble liggende øde etter svartedauen i 1349-50.

 

Berkvams-brennevinet – en vannkilde der vatnet kommer rett ut av bakken. Vannet holder samme temperatur hele året. Det var friskt og smakte kjempegodt ☺️ Mange har undra seg over at en vannkilde kan ha et sånt navn. Ei myte om dette forteller om en tørst mann som gikk dalen. Han kom til denne kilden, som ligger på andre sida av Berekvam, og drakk av den. Da han syntes det kalde vannet var så godt, uttalte han seinere at det var akkurat som brennevin. Derfor ble kilden kalt nettopp  Berkvamsbrennevinet!

 

 

 

Nei, har du sett – blå himmel, ett gledelig syn 🤩

 

 

Det er mange heldere/heller underveis, her Grunnlaushelderen

 

Vetlahelvete – en liten avstikker fra stien, ca 200m. Noe jeg ikke hadde fått riktig med meg – så jeg fortsatte rett forbi. Møtte på 4 andre fotturister som koste seg med lunsj, og fortsatte ned i bushen. Gikk vel i 10-15 minutter før jeg innså at dette måtte være feil, og måtte snu og gå tilbake – hadde fin utsikt nedover dalen da i det minste 😝

Vel, nok om det. Vetlahelvete er angivelig en av Norges største? jettegryter. Sola skinner inn her kun en drøy time om dagen. Definitivt verdt avstikkeren fra stien, bare pass på og ikke gå for langt da.

Vetlahelvete  

 

 

En liten påminner om hvor langt det er igjen til

man er nede i Vassbygdi, disse kom med ca 1 km

mellomrom – ikke alltid like motiverende kjente jeg etterhvert 😜

 

 

 

Skorsgarden – eget bruk fra tidlig på 1600-tallet, og er nevnt i oppgave over Kongens jordgods. I 1723 var gården der fortsatt, men var senere lagt øde av jord og steinras. I 1789 var det fortsatt spor etter åkerbruk, slepevei og rydda slåttemark. Og man kan fremdeles finner rester etter husruiner.

 

 

Stormuren, denne muren, sammen med utsprenging

av fjellet ovanfor ga vei langs elven.

 

En liten rast da det gjenstår ca 8 km ned til Vassbygdi, ved veiskillet til Bridlebrui. Veien over Bridlebrui fører til den fraflytta gården Teigen.

Når jeg reiser meg får å gå, så kommer det et lite «steinsprang» akkurat her 👆🏼 litt skummelt, men jeg gikk raskt videre, med tanker om steinraset som gikk tidligere i vår litt lengre ned i dalen svirrende i bakhodet 😱

Langt der oppe til høyre skimter man Sinjarheim – og oppover går det….phu….varmt er det blitt og 😅

 

For å komme til Sinjarheim må man over Veiverdalselva, flott og sikker bru over. Riktignok uten rekkverk.

  Sinjarheim, de første sikre kilder om gårdsdrift er fra 1600-tallet, men man tror at det har vært gårdsdrift før Svartedauen på 1300-tallet. Gården består av en husklynge på seks hus og en liten tørkestue for korn. I 1869 var åkerarealet på 11,5 mål, som gav store avlinger. Gården var i kontinuerlig drift frem til 1922, men ble da fraflyttet som den siste gården i Aurlandsdalen. Den ble dog benyttet mye til stølsdrift frem til 1964.

Siden 1992 har elever ved Sogn Jord- og Hagebruksskule vært på Sinjarheim  hver sommer for å lære gammel stølsdrift. I starten var dette et prøveprosjekt for en sommer, men har siden det vært en årlig begivenhet. De har med seg geiter, som melkes for hånd. Fra melken ystes brun og gul ost.

 

 

For å komme meg videre måtte jeg gå forbi denne

flokken med geiter, og det var nesten dagens

største utfordring for meg – er ikke

spesielt begeistret for geiter 🐐

Estimert tid ned til Vassbygdi herfra er ca 2 timer

 

Sinjarheimsgalden ble sprengt ut på 1863, noe som gjorde Aurlandsdalen med fremkommelig for mennesker og husdyr; før dette måtte man ta store omveier. Selvom det ble mer fremkommelig er det også her bratt og smalt

Ett stykke etter Sinjarheim må en ny elv, Grovselvi, krysses, og her er det bare bro over halve elva

Engelskmennene foran meg «diskuterte» hvordan dette skulle løses. Det er riktignok satt ned ett slags «rekkverk» – en vaier å holde seg i…. En gikk først, og geleidet alle, meg inkludert, om ikke tørrskodd, så iallfall trygt over elva.

Almen, ett mindre gårdsbruk mot slutten av Aurlandsdalen.

Den første kjente brukeren er Magne Sult, på 1700-tallet. Siste brukeren bosatt på Almen er Simon Johannessen Belle på 1800-1900-tallet. Plassen består i dag av et lite hovedhus, Almastova og en liten låvebygning. Almastova er en liten ett-roms laftet bygning på om lag 3,5 x 4,0 m i grunnplan. Det sies at Almastova er den eldste stående trebygningen i Aurlandsdalen. I følge Norsk institutt for kulturminneforskning tyder utformingen av novene på at bygningen kan være satt opp på 1600-tallet.

Almen ,med huset som er bygd innunder en stor fjellblokk

I april i år gikk det et stort steinras i Ospedelen i Aurlandsdalen, over 100 tonn stein er blitt ryddet og stedet er blitt sikret slik at fra 11.juni var det igjen åpnet å gå her for turister.

 

 

Jeg er nede, jeg har klart det helt på egenhånd. Bare 1 km igjen nå….

 

 

 

Sti blir til grusvei og grusvei blir til asfalt.

Et kjærkomment gjensyn med Vassbygdi og bilen min, etter 8 timer på tur – men for en tur det har vært. Vonde føtter har det blitt, men en utrolig flott opplevelse jeg sent vil glemme.

Tilbake på Østerbø fjellstue rakk jeg en rask dusj, før jeg unnet meg en 3 retters middag. Minestronesuppe, lettsalta lammekjøtt og karamellmousse. Og det er det beste lammekjøtt jeg noen gang har smakt….

Godværet fortsetter i kveld, og jeg benytter anledningen til å lufte og tørke litt tøy

Kvelden ble avsluttet alene i TV-stua med en velfortjent iskald øl

Tirsdag 25.juni 2019

Det har regnet i HELE natt, men teltet er gudskjelov vanntett 😂 ,og det regner fortsatt….

Greit og kunne benytte seg av denne bålhytten så man har tak over hodet mens man spiser.

 

 

Gjør et iherdig forsøk på å tørke skoene

mens jeg sitter og leser i TV-stua, og

håper på at været skal bli noe bedre.

Funket vel så som så🤪

 

 

Klar for lunsj og det er endelig opplett. Best å være rask med maten, og få seg en tur mens det enda varer😆

Bestemte meg for å gå en liten rundtur i nærområdet – fristet lite med noen topptur, da planen er ned Aurlandsdalen i morgen og da er det best å ikke være sliten tenker jeg.

På fjellstua var det ett forslag om å gå til Nesbø, for så og runde rundt Nesbøvatnet og tilbake mot Østerbø.

Så etter lunsj la jeg i vei.

 

Turens høyeste punkt 😝 med fantastisk utsikt til Nesbø. Turen ned til Nesbø er begynnelsen (3km) på Aurlandsdalen fra Østerbø til Vassbygdi.

 

Nesbøgalden, en knapt halvannen meter bred

ferdselsvei sprengt inn i fjellet i 1935. Før dette

var det bare trebroer og -stiger festet langs den loddrette fjellveggen,

skulle man fram med fe og kløvhester måtte man gå en

lang og tung omvei.

Det ser kanskje ikke så ille ut, men her er det bratt å gå, og rett ned i vannet på utsida stien 😱 Gjelder å holde fokus 👍🏼 Grugleder meg til i morgen med dette som utgangspunkt

Nesbø, gammel fjellgård fra 1600-tallet. Først registrert i 1664. Da bodde Anders Nesbø der, og gården fødde 8 storfe, og det ble sådd 1/2 tønne korn.

Senere var det 2 bruk. I 1845 bodde det 15 personer her. Og besetningen var 3 hester, 37 storfe, 42 sauer og 4 geiter. Det ble sådd 3 tønner bygg og 1/2 tønne poteter.

I følge gardssoga fra Aurland var Nesbø en av de største fjellgårdene med et areal på ca 1600 mål. Det har ikke vært fast bosetting her siden begynnelsen av 1900-tallet.

Man kan så vidt skimte stien oppi fjellsiden der 👆🏼

 

 

 Så runder jeg Nesbøvatnet, og starter på tilbakeveien.

Fin bro over, selv om jeg var litt skeptisk i begynnelsen,

ikke alle plankene så like freshe ut, men den holdt

 

 

 En liten del av returen går langs RV50, ikke akkurat det tryggeste stedet jeg har gått – her kjører bilene i 70-80km/t. Også er det elektrisk fe-lås, jeg tenkte ikke videre over det med engang og holdte på å tråkke rett på, men så hørte jeg det «gnistre» og da spratt jeg unna. Har riktignok googlet dette senere og det er ikke farlig å gå over den så lenge man har sko på 😂

Østerbø sett fra Vikjaneset i enden av Aurlandsvatnet, og da gjenstår det bare å gå over en hengebru 😱 og følge stien tilbake til Østerbø.

Tilbake på campen gjorde jeg klart for å kjøre ned til Vassbygdi. Det går buss herfra til Østerbø, men kun 2 ganger om dagen i høysesongen (25/6-1/9), klokka 08.45 og 17.05. Og jeg orker ikke å gå etter klokka når jeg er på tur, jeg går for å kose meg og nyte naturen, ikke for å skulle rekke noen buss.

Tilbake fra Vassbygdi og det er klart for middag, grunnet utrygt vær ble denne laget i bålhytta. Ikke noen gourmet opplevelse, men smakte slettes ikke værst.

I kveld kom det enda litt mer regn, så jeg satte med inn på fjellstua, og hadde hele TV-stua for meg selv. Ikke noen andre som var sosiale, så vidt noen som tittet innom, men forsvant igjen med en gang. Og kun østeuropeisk personale, så lite folk å snakke med gitt.

Tok meg en Ægir, leste bok og slappet av.

Gikk tilbake til telte i 23-tia, best å få seg litt søvn og lade opp til morgendagen – da skal jeg gå Aurlandsdalen, fra Østerbø til Vassbygdi 😱😍